Kremasjoner i hinduismen

OBS filmen är textad på norska och engelska.

Transkription

Kremasjoner i hinduismen

I hinduismen er vannet hellig og livgivende – og kilde til nytt liv. Bagmati-elven i Kathmandu er den helligste elven i Nepal.

Ved Pashupatinath-tempelet blir det årlig kremert mellom 5-6000 mennesker på kremasjonsplattformene langs elven. Kremasjon er den vanligste gravformen i hinduismen hvor alle ifølge den ortodokse lære skal bli gjenfødt 8,4 millioner ganger.

Den eldste sønnen går med ilden tre ganger rundt kremasjonsbålet. Han beveger seg med urviseren – livets gang. De tre gangene symboliserer enheten i hinduismen, som består av Brahma, skaperen av kosmos; Vishnu, som opprettholder, og Shiva, som ødelegger, men også gjenskaper kosmos og verden.

Kremasjonen begynner med at sønnen til den avdøde temmer på bålet i munnen til sin far. Det var er den siste livsånden forlot individet, og det er her den første livsånden skal starte i det neste livet. En kremasjon er en kosmisk hendelse hvor elementene som utgjorde kroppen går tilbake til sitt guddommelige utgangspunkt hvor nytt liv skapes.

Onde ånder prøver å påvirke den avdødes sjel. Derfor vokter og passer slektninger på den døde. Hellig rødt pulver og røkelse er med på å verne den døde mens kremasjonsbålet blir forberedt.

I hinduismen består alt i verden av fem elementer. Kremasjonsbålet består av fem lag med ved hvor hvert av lagene representerer et av elementene. Rituell renselse er sentralt i alle delene av kremasjonen.

Ilden har en sentral rolle i kremasjoner. Det er ilden som frigjør sjelen fra kroppen. For å få en høyere temperatur på kremasjonen, legges vått høy på toppen.

Sønnene gjennomgår en renselsesprosess fordi døden er farlig. Likevel er døden en helt naturlig del av hverdagen. Kremasjonsplassen er også en bydel hvor fattige mennesker lever.

Elven er både for de levende og døde. Det spesielle med elver i hinduismen er at de er hellige og livgivende. Elver er sett på som kvinnelige gudinner.

En kremasjon avsluttes med at asken og beinene blir gitt til den hellige elven. Noen ganger blir ikke alt av den døde brent opp. Sønnene tar vare på en liten del og begraver den i elvegrunnen.

Døden er en kilde til nytt liv.